I 1802 ble det første dokumenterte forsøket med å danne ett fotografi ved hjelp av sølv offentliggjort. Etter dette kom det flere mer eller mindre vellykkede teknikker før det i 1851 ble publisert beskrivelser av teknikken som vi kjenner som våtplate. Denne regnes som verdens nest eldste for for moderne fotografering med opphav i 1851. Det som i hovedsak skiller våtplate og nåtidens analogfotografering er medie som selve filmen er passert på. Moderne film benytter ett stoff som kalles celluloseacetat mens våtplate benytter en flytende blanding kalt kollodion.
Ordet kollodion har sitt opphav fra det greske ordet kollōdēs som betyr noe som ligner på lim.
Kort oppsummert
I våtplatefotografering løses ulike salter opp i kollodion. Den flytende blandingen helles på en plate (vanligvis) av glass eller sortlakkert metall. Når filmen har startet å sette seg, senkes den ned i ett vannbad med sølvnitrat i 2-4min. I denne delen av prosessen blir filmen lysfølsom. Platen blir så tørket av på baksiden og plassert i kameraet slik at bildet kan eksponeres. Både eksponering og den påfølgende fremkallingen må utføres mens filmen ennå er våt, derav navnet våtplate. Våtplatefilmen er ortokromatisk, dvs. at den er lysfølsom for grønt, blått og fiolett lys, og kan derfor fremkalles ved visuell inspeksjon under rødt/orange lys. Fremkallingen stoppes ved å skylle fremkalleren av platen under rennende vann. Etter fiksering, skylling og tørking påføres fotografiet ett beskyttende lag av lakk.
Det finnes mengder av ressurser på nett for de som ønsker å lese og lære mer om våtplate. Mye av teknikkens samtidslitteratur er bevart i form av fritt tilgjengelige digitale bøker som eksempelvis The Silver Sunbeam, en omfattende lærebok fra 1864. Den aller beste formen for læring vil likevel være å øve og prøve sammen med andre fotografer.
